Metaforer brukes ofte for å beskrive ting, situasjoner eller hendelser for å få en bedre forståelse av det en forsøker å formidle. Det samme gjelder når noen bruker ordet bilde når de skal fortelle noe. Det handler om å skape «bilder» i hodet ved bruk av ord og setninger istedenfor å kun gjengi harde fakta.
De fleste som er i en samtale med andre ønsker og forventer at den andre personen til en viss grad engasjerer seg i det en forteller. Den eneste måten en kan oppnå dette og samtidig holde en samtale i gang, er ved å utbrodere og vise gjennom visuelle bilder det man snakker om. En bilderammer brukes ofte til dette uten engang å bruke ordet bilderamme.
«Det er kaldt ute i dag»
Snakker man med en god venn eller en i familien på telefonen, så vil det ikke kunne være en gjensidig samtale hvis en ikke hjelper til med å lage bilder i hodet på den andre innenfor de bilderammer som en setter. En samtale utfolder seg som regel ikke ved at en sier «det er kaldt ute» og den andre svarer, «det er kaldt her og».
Det er mer vanlig at den ene personen vil si over telefonen at når søpla skulle tas ut på morgenen så var det så kaldt ute og den bitende vinden gjorde at det tok lang tid å få varmen i kroppen igjen. Man ville kanskje lagt til at man kun brukte 3 sekunder utendørs, men at man nesten frøs seg blå. Her legger man ubevisst opp en eller to «bilderammer» til den andre personen, hvor «bildet» den andre får i hodet beskriver den enkle setningen at det er kaldt ute i dag.
Det lille en egentlig fortalte den man pratet med, resulterte i minst to ulike bilder satt sammen av bilderammer setningene la opp til.
- Det ene bildet vil kanskje være av personen ute ved søppeldunken med søppelposer i hånden, mens frosten ligger på bakken og på andre overflater.
- Det andre bildet som dukker opp på netthinnen er kanskje et av personen som løper raskt inn og ut med oppsperrede øyne og blå lepper.
Hvorfor bruke ordet bilderammer?
I settingen beskrevet tidligere, så er det kun noen få setninger som gir lytteren og mottakeren små bilder på netthinnen av det som blir fortalt. Fortelleren setter opp «usynlige rammer» ved å beskrive få enkle fakta med bruk at beskrivende ord i tillegg til fakta.
Det funker bare å bruke bilderammer når det er snakk om få setninger. De få setningene maler inn bildet i rammen for lytteren og lager et svakt bevegelig stillbilde.
Noe helt annet er det hvis en person forteller en lengre historie som strekker seg både over tid og sted. I dette tilfellet vil lytteren også danne seg bilder på netthinnen og se for seg hva som fortelles.
Det som er annerledes er at det dannes en rekke bilder i flertall, og disse bildene strekker seg utenfor en enkel ramme. Det blir nesten som en liten kortfilm som vises og kan dermed ikke sammenlignes med et stillbilde plassert i bilderammer.
En god forteller
En person som er en god samtalepartner eller en god forteller, beskrives ofte som en med et fargerikt språk. Å holde på lytteren er en kunst i seg selv. Ikke alle klarer å fange andre personers interesse i lengre tid og dette er noe mange er nødt til å lære seg. I tillegg til å ha et velutviklet ordforråd, kommer stemmebruk og kroppsbruk til god hjelp. Det som skal sies må høre sammen med det som formidles i stemmen og gjennom kroppsbevegelsene.
Mennesker som lever av å fremføre og snakke foran andre, må ofte trene for å bli ordentlig god. Dette er for eksempel:
- Lærere
- Komikere
- Nyhetsopplesere
Alle som lever av å prate og holde blant annet foredrag for andre, må kunne utøve en viss grad av fortellerkunst for å holde på andres interesse. Det samme gjelder ved en helt vanlig dialog i hverdagen mellom to vanlige personer.
Hvis en kun hadde byttet på å utveksle korte, rene fakta-setninger, ville samtalene dødd ut og det sosiale samfunnet vi kjenner til ville forsvunnet. En samtale handler om å gi og ta, og de som er ikke mestrer dette vil heller ikke kunne ha meningsfulle samtaler med andre personer.